Det trådde imidlertid fram nok en utfordring: Han forsto at mange av valgene han hadde tatt på vei til voksenlivet ikke var fullstendig hans egne. Og det ble også ganske raskt åpenbart at mønstrene i egen personlighet og manglende forståelse for psykologi og hva som driver og styrer oss mennesker, var svært mangefull. Sånn ville han ikke ha det, og når Torstein setter seg noe fore, gjør han det fullstendig.

Mange år fulgte med dyp selvutforskning og villighet til å utfordre seg selv, søke opplevelser utenfor komfortsonen, og ikke minst håndtere denne mannens største utfordring i livet: Stolthet/hovmod, arroganse og bedrevitenhet, som snart viste seg å egentlig være mindreverdighet, litenhet og lukkethet. I disse årene gikk han dypt i yoga, tantra, psykologi, autentisk bevegelse, og ikke minst meditasjon. Han ble fort klar over at for å virkelig transcendere seg selv og sine utfordringer, var det dypet av eksistensen, av selvet og av stillheten, som måtte gis fullstendig oppmerksomhet.

Der han satt, time etter time, dag etter dag, og tidvis uke etter uke, tøt underbevisstheten til overflaten. Han lærte om fortiden sin, om alle hendelsene som var fortrengt og all smerten som var kamuflert. Han lærte å kjenne raseriet og hatet fullstendig, og å forstå at alt det stygge han hadde sett i menneskeheten, var å finne i ham selv. Han gråt sorgen fullstendig og lå på kne i fortvilelsen. Alt i ham som han trodde var bedre enn andre, alle steder der han trodde han var hevet over… Alt viste seg å være frykt og smerte. Men kjærligheten for seg selv vokste ettersom forståelsen ekspanderte, og klarhet fylte rommene som tidliger var fylt av støy. Ydmykheten fulgte stolthetens død.

Helt til hele strukturen som holder menneskets psyke sammen kollapset.

Det var ikke noe å søke lenger. Søken viste seg som nok et ego-basert prosjekt for å «bli» noen. Så hvem er man da, om sinnet og psyken ikke lenger tror på seg selv og på ideene som skaper identiteten? Spørsmålet havarerte på grunn av premisset.

Mange år fulgte med å lære å leve fra et nytt sted, og uten «sannheter» å pakke inn illusjonene med. Plutselig var det bare mennesket igjen. Og skogen. Og kaffekoppen. Og en blå himmel og hvit snø eller grønt gress. Det er fullstendig banalt og enkelt, og samtidig med en dybde og magi som sinnet ikke kan favne eller tankene romme. Og menneskene… som strever og strever og aldri kommer fram. Som lengter etter frihet, men bare reproduserer sin egen ufrihet.

Mange år med å kjenne, føle, være tilstede, forstå, misforstå, skjelne mellom alle de ulike dimensjonene. For i den indre stillheten er det enorme mengder informasjon tilgjengelig. Det som faktisk foregår, under overflaten av hjernens tolkninger, ble mer og mer tilgjengelig.

Men Torsteins menneske var også umodent. Det var umodent i denne tilstanden, det var uerfarent i å kunne føle hele seg. Og det var overveldet av å oppleve livet uten beskyttelse, uten forklaringer å gjemme seg bak, og uten evne til å overstyre inntrykk og impulser. Det tok mange år å modne.

Han har studert og «blitt» mye på denne veien, slik som yogainstruktør, meditasjonslærer, veileder og pedagog, og jobbet med mennesker som de fleste i vårt samfunn helst ikke vil ha noe med å gjøre. Men det er i introspeksjonen i alt – i erfaringene – at modningen virkelig fant sted. Det er der visdommen vokser.

Men en ting er indre endring. Og en annen ting er kroppsliggjøringen. Men for så å ta ansvar for det og ta det med ut i verden…? Det var enda en læringsprosess og indre endring som ikke lot seg overse. Å ikke dele gavene som all erfaringen hadde ledet til, var et ubehag som vokste jo mer det ikke ble tatt på alvor. Å stå for hva som nå lever i ham utad – og gjøre det tilgjengelig for andre – var eneste vei videre. Å tjene, viste seg som uatskillelig fra liv.

Torsteins indre stillhet og dype erfaring og innsikt i menneskets psyke og indre reise og endring, er nå hans spesialitet. Han kan se hva som faktisk foregår bak antakelser og sannheter, og han ser og kjenner bevisste og ubevisste agendaer, behov og ønsker. Han står trygt der andre viker, og han beveger seg mot det andre flykter fra. Betingelsesløst, medmenneskelig og tilstede.