Essensen i vårt arbeid, er ansvar. Få av oss har vokst opp med, eller lært, hva modent ansvar er og innebærer. I stedet har vi arvet vår arts største utfordring, som er å projisere indre frykt og ubehag utover, og å tro at kilden til våre problemer ligger utenfor oss selv. Dette er vår natur og noe vi bærer med oss fra evolusjonen. Å identifisere ytre fare, og å lære å manipulere og kontrollere omgivelsene for at vi selv og våre nærmeste overlever, er virkelig menneskets overlegne evne. Men i vårt samfunn, der systemisk stress er konstant for mange av oss, og der relasjonell og personlig friksjon tar rollen til rovdyr og et livsfarlig miljø, er vi dypt dysfunksjonelle. Vi klarer ikke å tolke signalene fra nervesystemet vårt, og vi forstår ikke hva følelsene i oss selv og andre faktisk betyr. Men vi er rågode på å oversette disse rådataene til mentale misforståelser og historier om hvordan andre tar feil, samfunnet ikke gir oss det vi fortjener, og at alt hadde vært fryd og gammen om bare verden hadde tilpasset seg våre forventninger. Dette er imidlertid oppskriften på lidelse og bortkastet livskraft.

Essensen i ansvar innebærer å trekke alle tentaklene tilbake til seg selv. Det handler om å identifisere alle stedene vi gir fra oss vår egen agens og styring. Det handler om å se på våre egne feil og mangler og være fokusert på å skape vår egen endring og forbedring heller enn å klage på forhold utenfor oss selv som vi ikke har kontroll over. Det handler om å rette blikket riktig vei: Mot hva jeg kan skape selv, hva slags ressurser jeg faktisk har, og hvordan jeg kan oversette mine ønsker og drømmer til retning og handling.

Premien for å utvikle ansvar, er at vi ikke skylder på andre, og at vi kan si unnskyld når vi trår feil. Og det gjør at andre slapper av og slutter å mase. Dette har magisk effekt på livet.