Det sies at vi forstår oss selv gjennom andre. Men for meg er det omvendt.
Jeg var skråsikker på at jeg forsto andre, og derfor mente jeg veldig mye om de fleste. Men det var på et tidspunkt da jeg ikke forsto meg selv. Men så begynte jeg å ta en nærmere titt innvendig og begynte å lure… Og så tok jeg meg selv enda nærmere i øyesyn og begynte å lete etter alle måtene jeg er skrudd sammen på innvendig. Og da begynte forståelsen av andre langsomt å sive inn i meg. Etterhvert som jeg forsto meg selv, begynte jeg også å forstå andre.
Nå kan jeg ikke lenger se noe som fremmed. Alt er gamle venner.
Et kjærestepar som forelsket stirrer inn i hverandres øyne får meg til å smile, for jeg kjenner det indre solskinnet som lyser opp hele verden og får alt til å fremstå nytt og vidunderlig. Jeg kjenner det som mitt og smiler gjenkjennende i forståelse.
Hei hei!
Del dine mest ondsinnede tanker, og jeg vil ikke vike fra deg. Jeg kan ikke dømme deg, for jeg har også kjent gnisten som fører til vold; energien som ikke ønsker å stoppe før det er blod overalt. Jeg kjenner dette i meg selv, og jeg forstår hvor mye lidelse som skal til før denne gnisten tennes. Ingen er født uten.
Fortell meg om ditt mørkeste mørke, og jeg vil høre meg selv i mine mest fortvilede stunder. Jeg vet hvor stygg og frastøtende jeg kjente meg da. Jeg forstår skyldfølelsen, samvittigheten og skammen som gjemmer seg i det mørket. Ingen er født uten.
Jeg kjenner meg selv så godt at min menneskelighet er brutt ned til sine ulike komponenter,til alle sine følelser og alle sine antakelser – om seg selv og dermed andre. Jeg har tilbrakt så mye tid stirrende fryktløst ned i dypet i meg selv, tilbrakt så mye tid med de indre kreftene, at selv det som gjemmer seg i de mest avsidesliggende krokene av underbevisstheten har stukket hodet fram og fortalt sine historier. Jeg er så frastøtende som det verste du kan se på nyhetene. Kun tilfeldigheter jeg ikke rår over har gjort at de holder seg gjemt det meste av tiden.
Nå… Nå er jeg nede på bakken, og herfra er det ikke lenger mulig å se ned på andre. Herfra står vi alle på samme sted. Ingen under, ingen over.
Og jeg er vakker. For i dypet i meg kan jeg ikke unngå å legge merke til godheten, rausheten og vennligheten, den som du kan se i meg og som gjør at du liker meg. Denne godheten brenner sterkere enn alt det mørke når vi tør å møte alt fryktløst og ubetinget.
Så når du hater og raser over alt og alle, når du ligger knust og ikke øyner håp… Jeg kjenner deg. Jeg har spilt alle disse rollene på noe tidspunkt i mitt liv, enten utad eller inni meg. Jeg kan ikke dømme deg, for dette er noe vi alle deler. Jeg ser deg, forbi all avsky og stygghet, for alt dette er også meg.
Vi beveges alle av de samme strømningene: Én dag hater vi, den neste elsker vi. Én dag dømmer vi oss selv eller alle rundt oss. I neste øyeblikk er vi hevet over menneskelig konflikt og er til-freds.
Jeg kan se deg fordi jeg ser meg selv. Og da kan jeg ikke annet enn å elske deg. Dette er ubetinget.
Dette er kjærlighet.
~Torstein