Enten vi vil eller ikke, er den personlige og spirituelle reisen todelt. Vi må både la oss bli gjennomsiktige og hengi oss til det som er større enn oss selv (lyset er bare et symbolsk ord for det), men også la oss trekke dypt ned i vårt menneskelige mørke og ubevisste sår og mønstre. Mens lyset gir oss evnen til å være større enn de menneskelige detaljene og skinne noe mer sant i våre omgivelser, gir mørket evnen til å holde og lege andres smerte fordi vi har utforsket og leget (deler av) vårt eget. Og de to reisene er komplementære og høyst nødvendige begge to. Uten den ene, er vi delt og ubalansert. Mennesket trenger det ubetinget kjærlige i kilden, og kilden trenger det ydmyke, ærlige og sårbare i det menneskelige.
Mist deg selv, bli deg selv, lev deg selv.